De siste par, tre årene har det skjedd noe rart med meg. Jeg tror faktisk det er en slags hjerneskade. Noe er det i allefall som feiler meg. Jeg møter folk i byen, på byen, på bussen og andre steder man møter folk. De hilser på meg og jeg hilser ikke tilbake. I stedet sitter jeg med et domt og litt overrasket ansiktsuttrykk mens jeg vrir hjernen min for å prøve å komme på hvem nå denne personen som hilste på meg var. Og 5 eller 6 sekunder etterpå tenker jeg: Faen! Nå tror de jeg er overlegen! Men jeg lover! Jeg er ikke det! Ti kniver i hjertet og mor og far i døden! Jeg er ikke overlegen! Det er ikke med meningen at jeg ikke kjenner deg igjen. Og hvis det kan være en trøst, så bruker jeg hele dagen og litt av neste dag på å tenke på deg. Hvem du er og hvor jeg kjenner deg fra. Noen ganger finner jeg det ut, men som oftest forblir du en uløst gåte. Domt..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar